VINJEFJORDLEKENE

🐣 Kapittel 3: RavneĂžynes hemmelighet

SkjĂŠrtorsdag – pĂ„ vei mot VisketĂ„rnet

Det hadde snĂždd hele natta. Ikke tett, ikke tungt – men lett og stille. Som om noen der oppe ville dekke over sporene deres. Men Hans og Franz lot seg ikke stoppe. Ikke nĂ„.

PĂ„skelurven hadde ledet dem gjennom en gammel snarvei han kalte “Multeblests marsj”, oppkalt etter familiens kloke hest som en gang hadde reddet ham fra et snĂžras. I dag reiste de uten hest, men med KnĂžtt svevende foran som et blĂ„grĂžnt stjerneskudd og Jeppe Lilla tett ved siden.

De hadde kurs mot det vaklende tĂ„rnet – det som visket om nettene.

– Det var her trollene i gamle dager visket beskjeder til hverandre, sa PĂ„skelurven mens han klatret tungt over en snĂžskavl. – Men ingen har vĂŠrt der siden krĂžlltrollene flytta sĂžrover.

– Hvorfor visker det fortsatt da? spurte Hans.

– Fordi noen aldri sluttet Ă„ lytte, svarte PĂ„skelurven og myste opp mot fjellet.

Det ble brattere. Luften kaldere. Skyene la seg som tunge puter over tretoppene. Fjellene rundt dem voktet dalen som eldgamle kjemper. Og plutselig – fra ingenting – kom en ravn.

Den sirklet over hodene deres, stor som en Ăžrn og med Ăžyne som glĂždet lilla. Den skrek ikke, bare flĂžy i sirkler. SĂ„ flĂžy den rett frem – og ventet.

– Den vil vi skal fþlge den, sa Franz.

– Hvordan vet du det? spurte Hans.

– Den sa det.

Hans lĂžftet Ăžyenbrynene.

– Ikke sĂ„nn, sa Franz og lo. – Jeg bare vet det.

De fulgte ravnen. Opp en smal fjellhylle, forbi en frossen bekk og gjennom en smal sprekk i fjellet som Jeppe mÄtte klyve sidelengs for Ä komme gjennom. Da de kom ut pÄ den andre siden, sto de foran det.

VisketÄrnet

Det var ikke stort. Kanskje tre etasjer hÞyt. Laget av svart stein, med mose i sprekkene og is hengende som gardiner fra taket. Men det var ikke det som gjorde tÄrnet spesielt.

Det visket.

Ikke hĂžyt. Bare akkurat nok til Ă„ kile i Ăžrene. Stemmer – mange stemmer. Noen snille. Noen triste. Noen sinte. Og en… kjent.

– HĂžr! sa Hans og grep Franz i armen. – Det er… Trollmor.

De sto helt stille. Og jo mer de lyttet, jo klarere ble det:

«…fjĂŠra mĂ„ bringes til hjertet… ikke vĂŠr redd… fĂžlg stemmen bak vinden… Sonja husker…«

SĂ„ ble det stille.

Franz svelget. – Det er meldinger som har satt seg fast, sa han. – De henger igjen i steinen. Som om tiden selv hvisker.

Plutselig blinket noe i toppen av tÄrnet. KnÞtt flÞy opp.

– Det er noe her oppe! ropte hun. – Noe gyllent!

Hans og Franz klatret opp den skranglete spiraltrappa. Den knirket og jamret seg, men holdt. Akkurat.

PĂ„ toppen lĂ„ det en liten metallkiste, lĂ„st. Men ikke med vanlig lĂ„s – den hadde tre hull, som i en trekant. Ved siden av kista lĂ„ et stykke av en krone. Det glitret i sĂžlv og gull, med en blĂ„ perle i midten.

– Fþrste del! ropte Franz. – Vi fant den!

Men sÄ ble alt mÞrkt.

đŸŒ«ïž Skyggen faller

Fra skogen under dem kom det et svart slĂžr av tĂ„ke. Ikke vanlig tĂ„ke – den beveget seg som en skapning. Som om den visste hvem den var etter. Og midt i den
 Ăžyne.

– Vi mĂ„ vekk! ropte Hans.

Men tÄken var rask. Den steg opp langs tÄrnet som en slyngplante. Jeppe bjeffet og knurret, men rygget. PÄskelurven trakk fram et gammelt eggeskall fra sekken sin og mumlet noe uforstÄelig.

Franz grep det glitrende kronestykket og la det mot sjþstjerna i panna si. Et lys flommet ut. Ikke sterkt – men klart.

Og sÄ  roet tĂ„ken seg.

– Den kjenner henne, sa Knþtt. – Sonja.

De kom seg ned. PĂ„skelurven lagde et beskyttende sirkelfelt rundt dem med snĂž og bark. Jeppe holdt vakt. Franz satt med kronestykket i hendene, mens lyset fra sjĂžstjerna hans sakte dempet seg.

– En del er funnet, sa Hans.

– To gjenstĂ„r, sa Franz.

Plutselig hĂžrte de et svak “klirr” i snĂžen bak dem. En liten, elegant hĂ„nd la fra seg noe ved bĂ„let. Et brev. Brevet var forseglet med et kongeblĂ„tt bĂ„nd.

De snudde seg – men personen var borte.

Franz Ă„pnet brevet.

«Neste del er skjult i eggets skygge. Bare lyset fra hjertet kan finne det. – S.«

– Det var henne, sa KnĂžtt med tĂ„rer i Ăžynene. – Dronning Sonja var her.