Onsdag i pĂ„skeuka â ved foten av Trollberget, Trollheimen
SnÞen hadde begynt Ä smelte langs stiene, men i skyggene under trÊrne lÄ den fortsatt tung og blÄgrÄ. Sollyset drysset ned mellom greinene som gullstÞv, og vinden bar med seg en lukt av mose, bark og noe⊠gammelt. Noe som hadde sovet lenge.
Hans og Franz gikk med raske skritt gjennom skogen, med Jeppe Lilla like bak, snusende pÄ alt. De hadde sovet dÄrlig natta fÞr. Trollmor hadde vÊrt stille etter at de fortalte om fjÊra og egget. Hun hadde satt seg ved eldstubben og hvisket gamle besvergelser, mens sjÞstjerna til Franz glÞdet uvanlig sterkt.
Ved daggry hadde hun gitt dem et kart. Et gammelt, fillete trollkart med hull og flekker, men med Ă©n klar merking: Berghulen.
â Den ble brukt til Ă„ sende meldinger mellom trollriker fĂžr i tida, forklarte hun. â Hvis noe virkelig viktig skjer, vil det alltid komme et tegn der.
â Hvilket tegn da? spurte Franz.
â Det vet man ikke, svarte hun og sĂ„ alvorlig pĂ„ dem. â Men det er aldri smĂ„ting som vises der.
Berghulen lÄ ved foten av Trollberget, et fjell sÄ bratt at til og med ravner mÄtte snu. Inngangen var nesten usynlig, skjult bak et fallent tre og en tett busk av blÄbÊrlyng.
â Her, sa Hans og flyttet vekk greinene. â Det lukter gammelt troll.
Franz knep igjen nesa. â Det lukter som… gammel trollost og vĂ„te ullsokker.
Jeppe brummet lavt. Noe inne i hulen vibrerte. Ikke en lyd â en fĂžlelse. Som om steinene tenkte. Pusten ble tyngre jo nĂŠrmere de kom.
â Jeg gĂ„r fĂžrst, sa Hans.
â Nei, vi gĂ„r sammen, svarte Franz.
De listet seg inn i halvmĂžrket. Inne i hulen var det kaldt og stille. Bare dryppingen fra taket brĂžt stillheten. Men pĂ„ veggen, langt innerst, var det noe merkelig. En steinplate dekket av runer â og i midten: et nytt stykke eggeskall, perfekt rundt, med glitrende kanter. Det lyste svakt.
â Det her er ikke bare en hule, hvisket Franz. â Det er et alter.
Idet han la hĂ„nden mot steinen, begynte runene Ă„ glĂžde. Hele veggen dirret, og en svak stemme fylte rommet. En sang, gammel og vakker â en kvinnestemme.
«FjĂŠra flyr, men jorden visker,
gjemt i skyggen, tiden tisker.
Sonjas makt er lÄst i stein,
men Ă„pnes kun av barnets tegn.»
Franz gned pÄ sjÞstjerna si, som nÄ pulserte som et hjerte.
â Jeg tror den mener oss. Vi er barnet. Eller… tvillingene.
Hans sĂ„ seg rundt. â Men hva betyr det med «lĂ„st i stein»?
Et nytt lys blusset opp â en linje i veggen. De bĂžyde seg ned og sĂ„ at det var risset inn et bilde: en krone som faller fra himmelen og splintres i tre deler.
â Dronning Sonjas krone? spurte Hans.
â Kanskje det er det vi mĂ„ finne, sa Franz. â Tre deler. En slags nĂžkkel?
Plutselig hÞrte de rasling fra mÞrket bak dem. Jeppe begynte Ä knurre. En skygge beveget seg blant steinene. Ut fra hulens skygger trÄdte en skikkelse, krokrygget og gyllen i pelsen.
â Ikke skrik! ropte den. â Det er bare meg! PĂ„skelurven!
Han var en fjellgeit, men sÄ stor som en bjÞrn. KrÞllete gyllen pels, ett knekt horn og snÞ i skjegget. Han sÄ ut som om han hadde snubla inn i en haug med pÄskeris og glemt Ä rydde seg ut igjen.
â Hva gjĂžr du her? spurte Hans.
â Jeg vokter Berghulen, sa PĂ„skelurven stolt. â Det er mitt kall. Selv om jeg av og til glemmer hvorfor. Men nĂ„… nĂ„ vet jeg hvorfor jeg ventet. Det var dere!
Han tuslet bort og snuste pÄ eggeskallet.
â Ă
ja. Det gamle egget. Trodde det var gÄtt ut pÄ dato, men nei. Dette er ekte pÄskemagi. Og det er dere som mÄ bÊre den videre.
â Vi mĂ„ finne delene av Dronning Sonjas krone, sa Franz. â Vet du noe om det?
PĂ„skelurven klĂždde seg i skjegget. â Jeg vet at fĂžrste del ligger ved det vaklende tĂ„rnet. Det som visker om natta. Men veien dit… den er farlig. Full av snĂžras og trollfrosker.
Hans trakk pusten. â Vi mĂ„ dit. Vi har ikke tid til Ă„ vente.
â Dere trenger hjelp, sa PĂ„skelurven og ropte plutselig mot hulens mĂžrkeste hjĂžrne:
â KnĂžtt! Kom fram!
Ut fra en sprekk i steinen kom en liten lysende skikkelse flyvende. En skogsalv med blÄgrÞnn hud og vinger som dirret. Hun satte seg forsiktig pÄ Franz sin skulder.
â Jeg har fulgt dere lenge, sa KnĂžtt. â Men nĂ„ trenger dere meg. Jeg kan lese naturens sprĂ„k. Og hĂžre fjĂŠra nĂ„r den snakker.
Plutselig begynte sjĂžstjerna pĂ„ Franzâ panne Ă„ glĂžde sterkt igjen. Veggen bak dem ristet, og en ny rune flammer opp pĂ„ steinen. Den viste en klar beskjed:
«SkjĂŠrtorsdag faller skyggen over VisketĂ„rnet.»
Hans sÄ pÄ Franz.
â Vi mĂ„ dra nĂ„. FĂžr skyggen faller.
PĂ„skelurven ristet i snĂžskjegget og nikket. â Da er det bestemt. Tiden er inne. Eventyret er i gang.
KnĂžtt flĂžy foran dem som en liten lykt.
Og ute i snĂžen, langt i det fjerne, blinket noe⊠som om noen med kongeblĂ„ kappe sĂ„ pĂ„ dem fra en hĂžyde â fĂžr hun forsvant bak et tre.
VINJEFJORDLEKENE 