Kapittel 1: Skinnet i snøen

🐣 Kapittel 1: Skinnet i snøen

🐣 Kapittel 1: Skinnet i snøen

Palmesøndag – ved Gråvannet i Trollheimen

Det var noe merkelig med snøen den morgenen. Ikke bare at den glitret i soloppgangen på en måte Hans aldri hadde sett før – men hele Trollheimen var stille. Ikke en fugl kvitret, ikke en grein knakk, ikke en bekk klukket. Det var som om skogen holdt pusten.

Hans sto opp først, som han ofte gjorde. Det var egentlig Franz sin tur til å våkne tidlig og lage mosegrøt, men Hans hadde drømt. Drømt noe merkelig. Et egg som hvisket navnet hans. En krone som falt fra himmelen og ble til en sjøstjerne. Og et lys. Et varmt lys, midt i snøen.

Han trasket over steingulvet i hulen, forbi Jeppe Lilla som sov krøllet sammen i hundesenga si av gamle bjørkekvister. Jeppe åpnet det ene øyet og rynket snuta, som om han visste at denne dagen kom til å bli annerledes.

Hans dyttet borti Franz med stortåa.
– Våkn opp, Franz. Det er noe rart. Det lyser ute, og sola er ikke oppe ennå.

Franz rørte seg ikke først. Men sjøstjerna i panna hans begynte å gløde svakt. Det var alltid et tegn. Han spratt opp og gned seg i øynene.
– Jeg hadde samme drømmen som deg, sa han før Hans rakk å si mer. – Jeg så egget. Det gyldne egget.

De to trollbrødrene, bare åtte år gamle, men allerede kjent for å havne midt i det magiske og mystiske, listet seg ut av hulen. Snøen lå dyp og sprø, og isen på Gråvannet knaket som om den visste at de kom.

– Der, sa Hans og pekte. – Ser du det? Det lyser ute på isen.

Et varmt gyllent skinn fløt over isen som et teppe. Og midt i det – noe som glinset. De kunne ikke se helt hva det var ennå, men begge visste at det måtte utforskes. Det var sånn det alltid begynte.

– Skal vi… gå ut? spurte Franz.
– Vi må, sa Hans. – Tenk om det er en gave. Eller et varsel.

Jeppe Lilla sto nå ved åpningen av hulen og stirret ut med spisse ører. Han slapp ut et lavt, brummende bjeff, som om han forsøkte å si: «Ikke gå… eller kanskje gå fort, men vær forsiktig!»

Brødrene tråkket ut i snøen, og hvert skritt lagde knasende ekko over vannet. Isen under dem var tykk, men is puster aldri lett om våren. Den synger, knirker og brummer. Alltid litt urolig.

Men dette egget var ikke fra noen fugl i Trollheimen. Det var større enn en trollhånd, og skallbitene hadde runeinnskrifter langs kantene. Eldre enn trollene selv.

Franz bøyde seg ned og rørte forsiktig ved et stykke. Det glødet under fingrene hans, og sjøstjerna i panna lyste sterkere.
– Det står noe her… jeg tror jeg forstår det.

Hans kikket over skulderen hans. – Hva sier det?

Franz knep øynene sammen og leste, nølende:

«Når fjæra faller og skallet brister,
trollblod kalles fra gamle rister.
Sonjas skjebne, skjult i snø,
kan bare reddes før vårens frø.»

Hans rynket panna. – Det handler om Dronning Sonja. Jeg vet det. Trollmor fortalte om henne en gang. Hun som forsvant etter at vinteren varte for lenge.

Franz nikket. – Og det her… det er starten på noe. Jeg kan føle det.

Plutselig suste en vind gjennom dalen. Ikke kald, men kraftig. Snø føk opp i lufta og danset i spiraler. Fjæra fløy opp, svevde i luften som et lysende spøkelse, og forsvant – rett inn i skogen, mot nord.

– Der forsvant den, sa Hans. – Vi må finne den igjen. Den leder oss et sted.

Men da de skulle løpe etter, knaket isen bak dem – og ut av tåka kom et skyggeaktig vesen, høyt som et grantre og med øyne som glødet blått. Jeppe begynte å bjeffe, men trollguttene frøs til is.

Vesenet rakte ut armen… og pekte. Ikke på dem – men på egget.

Så forsvant det. Bare snø og stillhet igjen.

---

Da de kom tilbake til hulen, var Tiril Trollmor allerede våken. Hun sto med ryggen til, og rørte i en kjele som kokte over med blå flammer.

– Jeg kjenner lukta av det, sa hun uten å snu seg. – Noen har rørt ved Påskemagien. Fjæra har falt. Skallet har bristet.

Hans og Franz stirret på henne.

– Hva betyr det? spurte Franz lavt.