FĂžrste pĂ„skedag â ved GrĂ„vannet, Trollheimen
Fjellet skalv.
Ikke av jordskjelv, men av minner. Under snĂžen, under steinene, under trerĂžttene og bekkeleiene â lĂ„ det gamle som ville opp. Det var fĂžrste pĂ„skedag, og solen hadde sĂ„ vidt rukket Ă„ farge fjelltoppene gyllenrosa.
Hans og Franz sto i stillhet. Jeppe ved siden av dem. KnĂžtt hvilte pĂ„ Franz’ skulder, og sjĂžstjerna i panna glĂždet rolig og stĂždig. De hadde alle tre delene av Dronning Sonjas krone â og nĂ„ visste de hvor de mĂ„tte.
Tilbake til GrÄvannet. Til det stedet det hele startet.
đ GrĂ„vannet Ă„pner seg
De nĂŠrmet seg bredden der det gyldne lyset fĂžrst hadde vist seg. NĂ„ var det stille â men en ny varme lĂ„ i lufta. Vannet hadde begynt Ă„ smelte, og midt ute â der isen fortsatt lĂ„ som et speil â blinket det.
PĂ„skelurven sto allerede og ventet.
â Jeg drĂžmte det, sa han. â Alt sammen. Og nĂ„ vet jeg. Det som ligger under isen… det er hjertet av hele Trollheimen.
â Hva mĂ„ vi gjĂžre? spurte Hans.
â Krona mĂ„ settes sammen. Men ikke med makt. Med tillit.
Franz tok frem de tre delene. Den fĂžrste â vinden. Den andre â fjellet. Den tredje â hjertet. De lĂžftet seg i lufta, Ă©n etter Ă©n, og samlet seg sakte til en hel krone. Ikke av gull, ikke av metall â men av lys.
â Sett den pĂ„ isen, sa PĂ„skelurven lavt.
Franz gikk frem og la krona forsiktig ned. Da forsvant han.
đ«ïž Nede i isen
Franz falt ikke. Han ble dratt. Ikke av noe ondt â men av noe dypt, gammelt og levende. Han befant seg plutselig inne i fjellet, i et rom laget av krystaller og snĂž. Og i midten â sto Dronning Sonja.
Men nÄ ikke som visjon. Hun var der. Virkelig. Ung og sterk. Krona lyste i hendene hennes.
â Du vekket hjertet, Franz, sa hun.
â Jeg⊠jeg bare fulgte lysene.
â Og du fulgte dem med kjĂŠrlighet, ikke med makt. Derfor kan Trollheimen vĂ„kne.
Hun rakte ham hĂ„nden. Da han tok den, glitret sjĂžstjerna i panna hans â og et lys bredte seg ut fra rommet. Et lys som steg opp gjennom fjellet, smeltet isen, lĂžftet vannet og… brĂžt verden Ă„pen.
đ„ Oppstandelsen
Oppe pÄ isen sÄ Hans hvordan Franz steg opp, badet i lys, med Dronning Sonja bak seg. Krona hvilte nÄ pÄ hennes hode, og hun smilte.
â Barna deres venter, sa hun. â Mille og Erle.
Plutselig begynte bakken Ă„ riste. Ikke av frykt â men av gjenfĂždsel.
Fra snÞbankene steg skog, blomster og varme. Det som hadde vÊrt frosset i Ärhundrer vÄknet. Fugler sang igjen. Bekker rant. Og midt i det hele, pÄ en fjelltopp:
Mille og Erle.
De to jentene lĂžp mot dem, og guttene lĂžp i mĂžte. Jeppe bjeffet av glede. KnĂžtt grĂ„t. PĂ„skelurven snufset og mumlet noe om âpollen i Ăžyetâ.
â Vi visste dere ville komme, sa Mille.
â Vi visste dere var ekte, sa Erle.
đ Trollriket samles
Dronning Sonja hevet hÄnda og ropte med kraft:
«Fra nĂ„ av skal menneske og troll leve side om side. Ikke i frykt, men i respekt.«
Og fjellet svarte henne. Et drĂžnn. Som et jubelrop.
Ved kveldstid satt hele gjengen rundt bÄlet ved GrÄvannet. Klekk-Klara hadde laget karamellegg. Sukkerbrak delte ut blÄbÊrdrops og falt i bÄlet (men ble reddet av PÄskelurven i siste liten). KnÞtt og Mille sang trollviser, mens Erle og Franz danset.
Hans sÄ opp mot stjernene.
â Hva nĂ„?
Franz smilte.
â NĂ„ venter Oslo. Og menneskeslottet.
Hans sÄ pÄ ham med store Þyne.
â Vi skal dit?
Franz nikket. â Vi har en konge igjen Ă„ mĂžte.
VINJEFJORDLEKENE 