VINJEFJORDLEKENE

🐣 Kapittel 5: TĂ„rnet som visker

PĂ„skeaften – i grenselandet mellom sol og skygge

Genererte bilde

Det var noe spesielt med PĂ„skeaften i Trollheimen. Luften var annerledes. Tynnere, men mer levende. Som om verden hadde samlet seg til et eneste langt innpust – og nĂ„ bare ventet.

Hans og Franz visste at dette kom til Ă„ bli en viktig dag. De hadde to deler av krona. Den tredje og siste delen, “hjertets del”, var fortsatt skjult. Men brevet fra Dronning Sonja hadde sagt Ă©n ting tydelig:

«Den siste delen skjuler seg i eggets skygge. Bare lyset fra hjertet kan finne det.»

SĂ„ nĂ„ sto de foran et nytt reisemĂ„l – TĂ„rnet som visker. Et sted sĂ„ gammelt at selv Trollmor hadde visket da hun snakket om det. Et sted ingen troll hadde vĂŠrt siden “eggfeene” sluttet Ă„ vokte det.

– HĂžr, sa KnĂžtt og la hodet pĂ„ skakke. – TĂ„rnet synger.

Genererte bilde

Franz myste. – Nei
 det visker.

– Begge deler, sa PĂ„skelurven alvorlig. – Det visker gamle lĂžgner og synger bortglemte sannheter.

đŸ—ș Reisen til tĂ„rnet

Veien var tung. Ikke fordi snĂžen var dyp – men fordi alt rundt dem begynte Ă„ fĂžles… levende. TrĂŠrne sĂ„ ut til Ă„ bĂžye seg etter dem. Fjellet mumlet. Til og med vinden hadde begynt Ă„ hviske navnet til Franz:

«Franz… Franz… hjertet ditt bĂŠrer lys…«

– Ikke hĂžr pĂ„ vinden, sa Hans og gikk tett inntil broren sin. – Den prĂžver Ă„ lure deg.

Franz nikket. Men sjÞstjerna i panna glÞdet nÄ sterkere enn noen gang.

Etter en lang, bratt stigning, sto de endelig ved foten av tÄrnet. Det var hÞyere enn noen bygning de hadde sett. Laget av mÞrk stein, med spir som vred seg som smeltet metall mot himmelen. Og midt i muren: en stor sprekk formet som et egg.

– Der er eggets skygge, sa Franz.

đŸ„š Klekk-Klara

Plutselig hĂžrtes et pip, et fnis og et lite plopp fra snĂžen ved siden av dem. Ut fra en rede-lignende busk spratt en liten skikkelse.

– Heia! Jeg heter Klekk-Klara! ropte hun, mens fjĂŠr sprutet rundt henne. – Det er jeg som klekker pĂ„skeegga med magi og latter og litt trolldryss! Har dere med egg?

– Nei, sa Hans, forblþffet. – Men vi leter etter hjertets del av en krone.

– Åh, det gamle pĂ„skehjertet, sa Klara. – Ja, det gjemmer seg her. Men det vokter seg selv. Bare de som tĂžr Ă„ gi noe fra hjertet sitt, kan finne det.

Franz sÄ ned.
– Jeg
 kan prþve.

Han gikk bort til sprekkformasjonen. SjĂžstjerna hans glĂždet, men ingenting skjedde. SĂ„ snudde han seg mot Hans.

– Jeg tror jeg mĂ„ gi den fra meg.

– Hva da?

– Sjþstjerna.

– Nei! Den er jo en del av deg!

– Nettopp, sa Franz. – Derfor mĂ„ jeg gi den.

Han tok forsiktig av sjĂžstjerna og la den i sprekken i steinen. FĂžrst skjedde ingenting. SĂ„ – en lyd. Som tusen egg som knekkes pĂ„ en gang. Sprekken Ă„pnet seg.

💛 Hjertets kammer

Inne i hulrommet bak sprekken skimret et lite alter. Og der – svĂžpt i rĂždt silketrollgress – lĂ„ den siste delen av krona. Midt i stykket blinket en stein som lignet et bankende hjerte.

Franz gikk sakte frem.
– Det… gjĂžr vondt, sa han.

– Det er fordi du ga noe ekte, sa Klekk-Klara og flþy tett inntil ham. – Det er det som er hjertet.

Han tok kronestykket. Idet han gjorde det, flĂžy sjĂžstjerna hans plutselig opp i lufta – og landet i panna igjen. Men nĂ„ glĂždet den ikke bare – den pulserte.

– Den kommer alltid tilbake, hvis det du gir er ekte, sa Klara.

Med alle tre deler av krona samlet, sto guttene stille.

– Vi har den nĂ„, sa Hans.

– Vi mĂ„ til tronen, sa Franz. – Til menneskeslottet. Til Oslo.

KnĂžtt flĂžy i sirkler. Jeppe bjeffet.

PĂ„skelurven sukket. – Og da mĂ„ dere gjennom Skyggeskogen. Der selv ikke eggfeene tĂžr fly.

Franz la hÄnda over krona og hvisket:
– Vi er klare.

Og tÄrnet sluttet Ä viske.