🐣 Kapittel 4: Kongens fotspor

Langfredag – på sletten under Sølvporten

Lyset hadde endret seg. Ikke bare i skogen, men i hele Trollheimen. Det var som om fjellene hadde sunket litt sammen i løpet av natten, som om verden ventet på noe – og holdt pusten.

Hans våknet først. Han hadde ligget urolig, drømt om snø som blødde gull og trær som hvisket navnene deres. Da han så at Franz fortsatt sov, tok han et lite stykke ved til bålet og la det på med rolig hånd. Jeppe lå tett inntil, som for å holde kulden unna.

Det var Påskelurven som brøt stillheten.

– Tiden er inne, sa han lavt. – Sølvporten har åpnet seg.

– Sølvporten? sa Franz, som våknet av stemmen og gned seg i øynene. – Den finnes virkelig?

– Den finnes bare for dem som bærer fjærens kall, sa Påskelurven alvorlig.

Knøtt fløy ned og satte seg på Franz’ skulder.
– Jeg har hørt om den, hvisket hun. – Det er et gammelt menneskested. Et slags skjult slott, gjemt i skygger og minner. Dit kongen en gang flyktet fra lyset.

Franz reiste seg, sjøstjerna i panna glødet som et levende bål.
– Da må vi dit. Hvis han har vært der, finnes det kanskje spor.

🌨️ Gjennom Kongestien

De la i vei mot dalen under Sølvporten. Det var et underlig sted – en åpning i fjellet som ikke egentlig var en hule, men heller en slags vridning i fjellveggen, som om noen hadde prøvd å bøye berget som papir.

Jo nærmere de kom, jo tyngre ble luften. Ikke av kulde – men av historie.

– Her gikk han, sa Påskelurven. – Menneskekongen. Den som tok Ada og Erle. Han og hans menn.

– Hvordan vet du det? spurte Hans.

– Se ned.

Under snøen – gamle, iskalde fotspor. Ikke trollespor. Ikke dyrespor. Støvler. Store, brede støvler. Og ett sett mindre. Som om noen hadde båret barn.

Jeppe knurret og stilte seg foran dem. Franz la hånden på hodet hans.

– Vi følger sporene. Men vær klar.

De fulgte sporene opp til en klippe, hvor det var hugget ut et symbol: et menneskehjerte gjennomstunget av en fjær. Og under det – en ny rune.

Knøtt leste den høyt:

«Blod blandet med fjær skal låse porten opp.«

Hans myste på den. – Hva betyr det?

– Jeg tror vi må bruke fjæra… og oss selv, sa Franz stille. – Vi er blandet. Troll og menneske. Kanskje det er vi som er nøkkelen.

🏰 Porten åpnes

De tok fram den gyldne fjæra som hadde kommet til dem den første dagen. Den glødet fortsatt, svakere nå, men varmt. Franz holdt den mot runen i fjellet.

Ingenting skjedde.

Så la han kronestykket fra Visketårnet inntil.

Da… åpnet fjellet seg.

Ikke som en dør, men som vann som splittes av et spyd. Fjellveggen trakk seg til siden og avdekket en tunnel med sølvstøv i veggene og lyder som ekkoet av glemte stemmer.

– Vi går sammen, sa Hans.

Og de gikk.

👑 I Skyggenes slott

Tunnelen ledet til et kammer. Et halvmørkt rom, hvor troner av stein sto på rekke, men bare én av dem hadde sittet noen på. Den bar fortsatt avtrykket av et menneske.

På en pidestall midt i rommet – et nytt stykke av krona. Denne med en rød edelsten. Og ved siden av det, en bok. En menneskebok, men skrevet med trollruner.

Franz åpnet den.

«Dronning Sonja bar kronen med håp. Da håpet brast, skjulte hun delene for å redde fremtiden. En del ble gitt til vinden. En til fjellet. En til hjertet.«

– Vi har vinden, sa Hans. – Det var fjæra.
– Fjellet, det er denne, sa Franz og løftet opp det nye stykket.

– Så hjertet er neste, sa Knøtt stille. – Og det er det vanskeligste å finne.

🕯️ En stemme i mørket

Plutselig frøs alt. Ikke temperaturen – tiden. Et nytt lys skinte i rommet, og en skikkelse sto i døråpningen.

Dronning Sonja.

Ikke som en gammel kvinne, men som et blendende ekko av seg selv. En visjon. Hun smilte mildt, med øyne fulle av sorg og kraft.

– Mine barn, sa hun. – Ikke av blod, men av valg. Tiden kommer. Hold sammen. Hjertet… er ikke et sted. Det er en handling.

Så forsvant hun.

De sto igjen i stillheten. To kronestykker. En fjær. Og én ufullstendig gåte.

På vei ut av kammeret, i den sølvbelagte tunnelen, hvisket fjellet ett eneste ord:

«Egget.«

– Da drar vi dit, sa Hans. – I morgen.

Franz nikket. – Påskeaften. Da skjer det.